Som en middelmådig golfer kan jeg noen ganger undres over mitt og andres fokus på handicapet som går opp og ned og stort sett gjenspeiler prestasjonene på en rettferdig måte.

Derfor ble jeg veldig fasinert når jeg første gangen møtte Jorunn (Ringdal Johansen) på golfbanen med golfkøller og rullestol. På «privaten» har jeg lang erfaring med en søster som ble hardt skadet i en bilulykke og vet derfor litt om hvilke utfordringer livet i rullestol medfører. Fasinasjonen resulterte i at jeg avtalte et møte for å bli bedre kjent med Jorunn og livet som handikappet golfspiller. 

Prolapsen som mest sannsynlig forårsaket lammelsen til Jorunn, har vært der nesten hele livet og det hele kulminerte med lammelse under COVID 2020. Frem til det har Jorunn vært lastebilsjåfør (renovasjon) og hele familien var godt over gjennomsnittet engasjert i Røde Kors. 

Jorunn som mange av dere har møtt, har et smittende humør og viser en sann idrettsglede. Som hun selv sier, en god latter forlenger livet så jeg regner med å bli 307 år gammel😊

Jorunn har fortsatt sin livsvenn og mann Svein Erik ved sin side og paradokset er at han i tillegg til jobben med skadeforebyggende arbeide med hester også er brukerstyrt assistent hos en sengeliggende pasient. Det står det respekt av. 

Sønnen Oscar er også en aktiv golfer i juniorgruppa, i tillegg er han en fremragende gitarist og musiker. Den observante har også notert at Oscar mer enn gjerne hjelper mamma Jorunn med stort og smått på golfbanen. Livet med en mor som rullestolbruker kan sikkert medføre noen utfordringer, men jeg noterer meg også at det gir unge mennesker en grundig læring om ansvar og omsorg som kommer til nytte resten av livet.

Jorunn sitt liv som golfspiller startet etter lammelsen med at Glimt, som er et lavterskeltilbud i regi av Sandefjord Kommune til blant annet bevegelseshemmede, har et prosjekt. Prosjektet «best hjemme» hvor fysioterapeuter og psykologer legger til rette for at folk bor hjemme, men også for at brukeren skal komme ut i aktivitet.

Etter å ha fått tilbud om svømming (hvor Jorunn var litt bekymret for å drukne) og turgåing (fjell og bratte bakker var ikke så fristende) kom de frem med forslaget om at Jorunn kunne prøve seg på golf. Og som dere allerede har forstått, golf ville Jorunn prøve. Jorunn innrømmer at hun var litt skeptisk basert på bildet av «at det bare er fiffen» som spiller golf.

Måten John (Drummond) tok meg imot på Sandefjord Indoorsenter var bare helt utrolig og helt avgjørende for at jeg fortsatte med golf. John hadde heller ikke noen erfaring med golfere med mitt handikapp, men alt ble lagt til rette på en helt fantastisk måte forteller Jorunn. 

På golfklubben ble jeg tatt imot med åpne armer og Vanja, dugnadsgjengen, Morten (Johansen) og alle ansatte viste ikke hva godt de kunne få gjort for meg. Det som motiverer meg mest, er det sosiale og det helsebringende – på golfbanen kan jeg komme ut og leve som «alle andre».
Bildet av «fiffen» ble til de grader gjort til skamme. Jeg vet at NGF nå vurderer å legge en av paragolf turneringene til Sandefjord blant annet på grunn av den flotte jobben denne gjengen gjør for at jeg skal kunne drive med min idrett.

Jorunn er også med i ESAG (et slag av gangen) hvor hun fungerer som «sekretær» for Berit Jensen, som leder det hele på Sandefjord Golfklubb. Dette prosjektet har som mål å bruke golf som et verktøy for å hjelpe mennesker med ulike utfordringer tilbake til samfunnet.
Jorunn spiller stort sett en gang i uken på banen hvor hun «går» ut fra tee 32 og hun trener gjerne 2 til 3 ganger i uken på driving rangen.

Siden jeg bruker litt lengre tid er det greit at vi er 3 på flighten. Men det hender at vi kommer opp i ryggen på de foran oss, og da kan de være at de vi tar igjen på flighten blir litt flaue forteller Jorunn, med et smil og glimt i øyet.

Når jeg spiller må jeg vite at de jeg spiller med faktisk synes det er greit å hjelpe til, jeg er litt redd for å være til bryderi. Jeg er ikke redd for å spørre forteller Jorunn og jeg blir heller ikke lei meg om noen kommer og spør og lurer på hvordan livet mitt som handikappet golfspiller er.
Etter at jeg fikk min spesial tilpassede stol, Paramotion kan jeg også spille på greenene, det var en helt ny opplevelse og gjør at jeg må trene mer på putting og nærspillet. Og når jeg spør henne om hva som er vanskeligst med golfen, så er det å slå langt. 
Jeg tenker mitt om hvor like vi er😊.
Til alle dere som lurer på hva jeg driver med ute på banen mellom hull 2, 3 og 18 så må jeg snike meg over banen for å komme tilbake til klubbhuset. Bakken mellom hull 1 og 18 er for bratt for rullestolen min forteller Jorunn. Så da vet dere det.  

Og til slutt et lite tips til oss alle: Når vi parkerer ved siden av HC parkeringen – ikke parker helt inntil den oppmerkede plassen for da blir det ikke lett å komme ut med rullestolen.

Med andre ord, det finnes handicap også finnes det handikapp. 

Simon Hansen Elvestad
Styreleder